Beautifully Broken

Vg skriver i dag en artikkel, der NTNU-forsker Tanu Priya Uteng foreslår gratis sertifikat til innvandrere.
Uteng sier at innvandrernes mobilitet blir sterkt svekket, noe som videre kan føre til at de blir isolert og hindres fra og delta i arbeidslivet.
Hun sier videre at det har stor betydning i Norge, "uten førerkort kan man ikke kombinere jobber, og du kan ikke søke jobb der det ikke går buss. I Oslo er det kanskje litt bedre, men andre steder er det vanskelig for der går bussen sjelden".

Jeg har bare EN ting å si! What a load of crap!!!

Dersom det skulle innføres noe slikt, bør det ikke da være likt for alle?
Hvorfor skal innvandrere få særbehandling?
Det finnes da også nordmenn som bor på avsidesliggende plasser, bør ikke de også få samme sjansen i så fall??
Det er jo ikke noe lettere for dem å ta seg jobb der det ikke går buss, enn det er for innvandrere dersom de ikke har lappen?!

Jeg bor selv  i oslo, jeg hadde satt stor pris på å få lappen sponset, til tross for gode kollektiv-tilbud hadde livet vært mye enklere med sertifikatet.

Og selv om jeg bor i nærheten av kollektivtrafikk, så har også jeg behov for førerkort en gang i fremtiden.
Hvis jeg får barn, skal jeg da dra rundt med barnevogn på buss og trikk overalt fordi jeg ikke har råd til å ta lappen?!
Og så skal innvandrere få den GRATIS!
Samboeren min har familie spredt litt rundt i Norge, for å komme oss dit må vi sitte timesvis på buss, og det koster skjorta, da hadde det vært fint med "lappen" og bil!
Hva hvis behovet for bil plutselig hadde dukket opp av andre prekære grunner, og jeg ikke hadde hatt råd?
Skulle jeg skrapt sammen penger, imens naboen min fra Pakistan, Tyrkia, Kina eller hvor som helst får det gratis, kun på grunnlag av de kommer fra et annet land??!!!


Det er dessuten ikke bare innvandrere som har dårlig råd, jeg lever faen ikke noe luksusliv, ofte går jeg uten penger i to uker før jeg får lønn igjen. Jeg kjøper månedskort, og sponser oslo taxi de gangene jeg må! For jeg har ikke råd til lappen, og ingen gir meg den rett i hånda heller!!

Jeg er helt med på integrering av innvandrere, det bør starte med norskopplæring, evt utdannelse og arbeidstrening.
Å få sertifikatet har ingenting med integrering å gjøre spør du meg! Dummeste forslaget jeg har hørt på lenge!

Artikkelen kan du lese her!

http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=10004773


God Helg!!!

Jeg fant nettopp ut at jeg er ganske lat... De som kjenner meg ville kanskje sagt noe sånt som "what else is new?", men jeg vil ikke karakterisere meg som noe latere enn andre late mennesker.
Jeg går gjerne av og til fremfor å bruke bussen, og jeg prøver fra tid til annen og ta meg sammen og trene litt på hjemmebasis, jeg er flink til å gå på tur når jeg først er igang og kan gå i timesvis...



Idag våknet jeg ca  ti-ish, lå litt i sengen, men det tok ikke lange tiden før jeg var oppe.
Jeg synes i grunn jeg har fått en ganske okei døgnrytme og ligger ikke til langt på dag.
MEN når jeg først har stått opp så er det første jeg finner joggebuka, jeg går på badet, pusser tenner, og slenger litt vann i annsiktet. Dusjen kan vente til litt senere tenker jeg med meg selv.
Jeg skrur på dataen, setter på litt musikk og slenger meg ned i sofaen. LAT!
Jeg sitter på msn og taster med en venninne, og når jeg skal ta meg en kaffe og en sigg inviterer jeg henne med PÅ TELEFONEN, slik at vi sitter i hver vår ende og drikker kaffe. DET må være toppen av latskap, istedet for å gå UT i sola og møtes for å drikke en kaffe så sitter vi på telefonen i hvert vårt hjem og drikker kaffe "sammen".  LATSKAP
Jeg gidder ikke gå ut jeg, ikke hvis jeg ikke skal noe spesielt eller skal møte noen... Jeg har lyst å gå en liten tur ned i butikken, men jeg gidder ikke, for jeg synes det er så kjedelig å gå alene....

Så hvor lat går det an å bli?
Det går an å bli såpass lat at man har kaffemøter over telefon fremfor å ha de ansikt til ansikt.
Det går an å bli så lat at man ikke hopper i dusjen med en gang man står opp, men heller venter fordi man ikke gidder.
Det går an å bli så lat at man ikke orker å lage seg presskannekaffe fordi det "tar for lang tid".
Det går an å bli så lat at man faktisk ikke går i butikken bare fordi man ikke gidder å gå alene.

SÅ lat er jeg, men jeg veit jeg kliner til når det gjelder så jeg skammer meg ikke så mye alikevel :)

Ha en fortreffelig solskinnsdag :D

Nå som kjæresten min ikke er her for å holde meg i hånda hver gang jeg er redd så merker jeg at jeg ikke er så inmrai tøff i trynet....





- Jeg er mørkeredd (JA faktisk i en alder av snart femogtyve år, men det har sine grunner...)

- Jeg liker ikke å oppholde meg i stua på kvelden når jeg er alene fordi jeg har for mange rom jeg kan se inn til, og jeg er jo selvfølgelig livredd det plutselig skal dukke opp noen der. Jeg bor tross alt i femte etasje og døra er låst så jeg er ikke så dum at jeg tror noen kommer inn gjennom vinduet, men et spøkelse kanskje? Jeg mener ikke de med laken og hull til øyne, men kanskje noen som har bodd her før?! Man vet jo aldri med sånt no....

- Jeg er redd krypdyr, edderkopper er verst. Jeg har heldigvis ikke sett en eneste edderkopp her enda, før istad når jeg fant en liten en i hjørnet av vinduskarmen når jeg vaska, den var riktignok død, men slettes ikke noe fin å se på. Den gikk i støvsugeren...

- Vi har problemer med noen små bille/flueaktige smådyr som kommer inn gjennom vindussprekken, de er på størrelse med et knappenålshode og dør nesten med en gang dem kommer inn (dumme dyra, kryper inn vinduet for å dø, kunne jo holdt seg ute likegodt) En sjelden gang når jeg kommer for å sanke "likene" så er det noen som rører på seg, og da freaker jeg helt!

Det var bare et par av tingene jeg er redd for... Kjæresten min sier jeg er veldig pysete, og det tror jeg at han har rett i. Eller det veit jeg, og jeg fikk det bekrefta idag!

Jeg støvsuget stua og ante fred og ingen fare da jeg skulle støvsuge i vinduskarmen. Der ligger den FEITESTE humla i historien! Jeg reagerer med å skrike, felle en tåre, og ringer kjæresten min! Han synes selvfølgelig jeg er kjempepinglete, men herregud da.. åssen skal jeg vite om humla ligger der og er dau, eller om den bare slapper'a i karmen min og plutselig begynner å flakse rundt!?
Jeg har hørt det uttrykket, "la humla suse" IKKE FAEN!
Jeg fikk til slutt bekreftet at den slett ikke var død der den lå og strakk på "foten" som en balettdanser som tøyer ut!
Og da blei jeg jo hvertfall redd. Min fantastiske kjæreste som må tåle mye rart fra meg var snill og guidet med via tlf igjennom prosessen med å få humla ut.  Og jeg fikk den ut, for drepe den kunne jeg jo ikke etter at min mor har opplyst meg om at de er utryddningstruet...










Jeg overraska meg selv egentlig. Jeg er fullstendig klar over at jeg er pinglete, men jeg trodde ærlig talt ikke jeg var redd en humle altså! De er jo egentlig så pene dyr, men jeg vil helst ikke ha dem inne i leiligheten...
Så dagens lærdom er at jeg er også kan tilføye til listen min over ting jeg er redd for at jeg faktisk også er redd for humler!!

Jeg lærte også idag at jeg kanskje har litt vanskelig for å åpne meg opp og snakke ut om ting, og det tror jeg jammen jeg skal jobbe litt med :) 
Selv om det ikke alltid er like moro å finne ut hva man "ikke er god på" så liker jeg det på et vis, det kan jo i alle fall ikke bli noe verre av det. Så sånn er det med den saken!
I morgen er en ny dag, forhåpentligvis fri for humler i vinduskarmen, og forhåpentligvis med lønn inn på konto, og en tur til kjæresten etterfulgt av nattevakt!

Også må jeg bare takke den fantastiske kjæresten min som støtter meg til tross for alle de sære sidene mine, at han gidder :p

Have a good one! PEACE  :D

Idag har vært en av de tyngste dagene mine på lenge tror jeg... Jeg har ikke vært på jobb, så man skulle jo tro man var fornøyd med bare å ha litt fri, ikke no å klage på liksom.  Og det har jeg ikke tenkt til heller....Klage altså!

Jeg stod opp relativt tidlig, hoppet i dusjen, tok med meg knekkebrødpakka mi, og brukte de siste småpengene mine på en iskaffe og en servelatpakke....
Vel fremme på sykehuset hos kjæresten fikk jeg i meg frokost og fikk pjattet litt om alt og ikke no. Leste litt i boka mi, og lot han få sove litt.
Etter noen timer på sykehuset blei det et par minutter på 20 bussen, for så å tilbringe litt tid på café med ei venninne og hennes perfekte lille gutt.
En pastasalat og en kaffe senere var jeg tilbake på sykehuset.

Frem til nå høres jo dette ut som en fin dag, og jeg klager som sagt ikke....

Utover kvelden på sykehuset skjedde det noe... Satt og snakket litt med kjæresten min, jeg begynte bare å grine, bare sånn masse, og skjønnte egentlig ikke helt hvorfor jeg var så inmari lei meg selv...
Det er ekkelt altså, bare kaste seg ut i et kaos av snørr og tårer og ikke vite hvorfor...
Tror alle kan ha det sånn, og jeg vil på ingen måte overdramatisere, men når man har tilbrakt tilsammen snart to uker på sykehus ved sin kjæres side og vært bekymret, jobbet ved siden av, vært sentralbord for alle som lurer på hva som skjer, og i tillegg har friskt i minne om at det er elleve år siden man opplevde det verst tenkelige. DA tror jeg jammen meg det er lov å gå på veggen altså... så jeg tror det var det jeg gjorde idag.





Lyspunktet kom da jeg ruslet litt småsnufsete fra sykehuset, mormor ringer! :)
 Da klarte jeg selvfølgelig ikke å skjule at jeg var litt uttafor, og mormor hun kjenner meg bedre enn de fleste vennene mine gjør til og med.
Det første hun sa var "du er sliten nå **** " Og det er så deilig og få bare en liten sånn setning som får deg til å føle at du ikke er helt bak mål, og at det er greit å bli uttafor når du er såpass sliten, det er helt naturlig.
Mormor ba meg som vanlig ta vare på meg selv, og minnet om at døren hennes alltid er åpen. ..
Det var en fin samtale, som kom på et veldig passende tidspunkt. Montro om mormor har noen slags radar ?

Kom meg nå i alle fall hjem til slutt, og så ringer telefonen igjen... Mormor...
"Hei igjen! Du si meg har du egentlig noe penger igjen nå?" (som sagt mormor kjenner meg veldig godt)
Jeg måtte svare ærlig at det hadde jeg ikke...
Mormor snill som hun er sier at "du skal få litt penger av meg som jeg overfører til kontoen din i kveld"
Hun sier videre at det å være blakk midt oppi alt annet er tungt, og hun har helt rett. Hun leser meg som en åpen bok!
Jeg skulle ønske alle hadde en så snill mormor som det jeg har. Jeg har absolutt et helt fantastisk forhold til henne, hun har alltid stillt opp for meg, hun er veldig retferdig, jeg forteller henne alt, og hun kommer svevende inn som en reddende engel på dager som denne!

19 april for meg er alltid en spesiell dag, en dag med delte følelser.
På den ene siden har farmor bursdag, og det er hyggelig å ringe og gratulere å slå av en prat. På den annen side er det hver 19 april enda et ekstra år siden broren min valgte å ta livet av seg, og det gjør det til en trist dag på veldig mange måter.

I år den 19 april er det 11 år siden broren min døde,

I år den 19 april tilbringer jeg formiddagen i solen med to gode venner, spiser lunsj hos ei venninne og skravler om alt og ingenting.

I år den 19 april får jeg beskjed om at kjæresten min er tilbake på sykehuset, heldigvis virker det som om det ikke er så alvorlig, selv om man alltid skal ta ting alvorlig er han i alle fall i gode hender, og det virker ikke som noen hastesak fra sykehuset sin side. Det er på en måte betryggende, på den annen side vet man jo aldri med sånne leger.

Jeg tror at dette er første gangen på 11 år denne datoen at jeg har opplevd et snev av panikkanfall igjen.
Når kroppen blir slapp, beina dine går fremover, men det føles helt umulig at du faktisk klarer å gå for det kjennes ut som om du kan falle sammen når som helst,
Du skjelver som aldri før, og svimmelheten sniker seg på og truer på balansenerven som om man hvert øyeblikk bare skal rase i bakken. 
Det er ingen god følelse må jeg si, det der med å få panikk, men det er en menskelig reaksjon helt klart, og absolutt ikke unaturlig.

Jeg mener når personen du elsker høyest av alt ligger på sykehuset og du rusher avgårde dit i all hast, så er det klart man blir en smule stresset.
Så er det jo sånn at det er jo helt klart det er han det er synd på, han ligger jo der på sykehuset alene, og det er han som har det vondt. Men det er jo akkurat det som gjør så vondt, alvorlig eller ikke. Man føler seg ganske maktesløs når man ikke kan hjelpe en person som betyr alt for en, alt man kan gjøre er å være der for personen og hjelpe til med det man kan. Og det skal man gjøre, og det gjør jeg med den største glede,

Så nå har jeg spist kjeks og yoghurt til middag, og sitter å tenker på kjæresten min som bare fortjener å ha det bra, og gleder meg masse til han blir frisk igjen og kan komme hjem, for det er fryktelig tomt her uten han.

But on a happier note, nå er det two and a half men og skal prøve å se på det og sove så jeg kommer meg på jobb i morgen! og på sykehuset for å besøke min kjære <3

Sov godt verden :)

Mandagen gikk sin gang, med middag hos mormor som er koselig som alltid :) Klokken ti var jeg på plass på jobb for å sitte våken hele natten.
Tirsdag morgen ruslet jeg hjemover og sovnet overraskende nok ganske kjapt, selv med bygningsarbeid helt intill soveromsvinduet omtrent. .

Ettermiddagen utartet seg bare bedre og bedre. Klokken fire-halv fem dukket en venninne  opp, og vi gjorde oss klare for å dra ned til byen og møte ei annen venninne og hennes søster  for å få med oss lydverket med Thomas Dybdahl på Internasjonalen.
Vi fikk hentet biletter og fant turen til søstrene som satt på et eller anna sushi sted, det var et hyggelig gjensyn med flotte mennesker som er savnet ettersom jeg ikke ser dem så ofte.
Det ble noen pils i sola før vi endelig var klare for Thomas Dybdahl på Scenen.
Opplevelsen var som forventet. Helt fabelaktig! Det var ingen overraskelse i grunn, for jeg har aldri opplevd at Dybdahl ikke leverer på Scenen.
Som om ikke det var nok dukket min beste kamerat gjennom 11 år opp plutselig. Det var kjempekos, selv om han var brun som faen etter å ha vært i Egypt i en uke, Heldiggrisen ;) (ikke litt misunnelig en gang jeg altså...)



Foto : Det er jeg ikke sikker på, men vil bare understreke at jeg ikke tar på meg æren for det ;)


Da Thomas var ferdig, måtte jeg selvfølgelig bort å få autograf. NEI den var ikke til meg selv, jeg er ikke noe Groupie :P (tror jeg...)
Venninnen min som skulle vært med på konserten fikk nemlig rier, så hun kunne jo selvfølgelig ikke være noe annet sted enn på fødestua på tidspunktet.
Jeg fant ut at det hadde vært artig med en liten gratulasjon fra Thomas, og med litt drahjelp fra venninna mi så fikk vi det til!
Og ikke nok med det jeg tok en sigg med thomas!!! Hvor fett ekke det lissom??? Yeah :D

Dagen derpå var litt slitsom på jobb, men med telefon fra venninna mi om at den lille prinsen var kommet til verden ble den straks mye bedre! Etter endt arbeidsdag bar det rett på sykehuset!
Det er noe av det vakreste jeg har sett, for en fantastisk nydelig gutt, ti fingre, ti tær, og helt velskapt.
Veldig merkelig det der når venninner får barn i ung alder, denne venninnen har alltid liksom vært "pub-kompisen" min, og nå er hun MAMMA! Som sagt helt merkelig, men utrolig koselig.
Legger ikke ut noe bilde, er ikke sikkert hu synes det er så kult å legge ut ungen sin på nett, så det er bare å stole på mine gode ord om at han er helt perfekt! :)

Resten av uken min har det ikke skjedd altfor mye....
Lørdag hadde jeg veninnen min fra konserten over og vi sang lips og drakk vin! Utrolig feslitg og se hvor mye feil man egentlig synger når man ikke har teksten foran seg, så det ble en lattermild opplevelse.
Jeg er i alle fall ikke materiale til "kan du teksten" har jeg funnet ut! Men moro var det jo lell! :D

Og i dag våknet jeg fantastisk uthvilt uten tegn som kunne tilsi at jeg drakk vin igår, og det er første gang på lenge. HELT FANTASTISK!
Kaffe med en fantastisk god venn snart! Det skal blir utrolig koselig :)

Forøvrig til info sitter jeg å hører på Postgirobygget og ser veldig frem til sommer merker jeg :D Sommerfugler i magen her! Ser frem til å komme meg ut på Hovedøya og kaste meg ut i vannet, grille og nyte en kald pils :D


Med dette bildet sier jeg takk for meg :)

Ha en strålende dag!

Nå har jeg funnet ut at jeg er ferdig.... Ferdig med å tenke at, "åh shit det der var bra, det skal jeg blogge om, eller "nå er det lenge siden jeg oprettet den bloggen, på tide å skrive noe snart kanskje?"

Nei nå har jeg tatt meg selv i nakken og funnet ut at jeg bare skal skrive, er det så forbanna viktig om innholdet mitt er veeeeldig interessant/dypt/gjennomtenkt/smart, NEI!  Det der gidder jeg ikke gruble over mer, så nå skal jeg prøve å ta meg sammen, og så bare skrive det som faller meg inn når jeg vil! :)


Den siste tiden har vært litt spesiell.

Begynte morgenen 2 påskedag... Våknet av at kjæresten klemte meg så hardt i armen at det faktisk gjorde litt vondt.
I mitt stille trøtte sinn tenkte jeg "det må være litt av et mareritt han har?!", helt til jeg hører ; "Jeg tror jeg har punktert lunge igjen"
(jeg skriver igjen fordi han har hatt det før, men på motsatt side. samt en gang for et år tilbake på den siden det nå gjaldt)
Jeg som den bekymrede sjelen jeg er foreslår straks å ringe til legevakten, noe min kjære avslår og mener det bør gå greit bare han tar seg litt tid og slapper av (noe jeg i grunn kan forstå i og med at han har blitt sendt rett hjem fra lege med dette før og det har "gått over")
Etterhvert merker jeg jo at han blir dårligere, og ringer så min far som bor like ved og får han til å kjøre oss til akutten på Ullevål.
Min kjære er såpass "heldig" at han har sånn "kom på døra - avtale" der borte.

Vi blir loset inn på et rom og de setter igang med diverse prøver/tester ; blodtrykk, puls, blodprøver osv. Han får til og med sånn fiffig liten slange i nesa med O2, noe jeg stort sett bare har sett på tv'n så det var jo litt "artig".
De tar siden røntgen, og så kommer det en fryktelig artig lege inn, han vitsa og stod i, veldig behagelig fyr som hjalp til å gjøre at ting ikke blei så skummelt. Han forklarte at han måtte ta en sånn blodgassprøve, og da måtte han stikke rett i arterieåren. Det er faen meg den lengste nåla jeg har sett ever, dødsekkelt! Synes kjæresten min var veldig tøff som satt der helt rolig, selv om jeg er sikker på at det gjorde ganske så vondt. 
Legen sa vi kunne dra hjem han, det var forsvarlig nok som han sa, men at han måtte tilbake på kontroll dagen etter.

Dagen etter kom, og jeg som hadde vært på nattevakt gikk å la meg da kjæresten dro bort på kontroll. 
Jeg hadde regna med at han kom igjen om en times tid eller no, men klokka tre på ettermiddagen våkner jeg av telefonen. 
Han er lagt inn på ullevål, de har lagt et dren på høyre lunge, og han må ligge til dagen etter. 
Tror jeg brukte ca en halv time før jeg var der (og jeg kjører kollektivt). Stakkars kjæresten min, han så litt medtatt der han lå og jeg kjente at jeg skulle ønske jeg kunne bytte plass med han.. Jeg ble der helt til jeg absolutt måtte gå, og kom meg hjemover til slutt. Kan ikke si jeg sov så mye den natta akkurat...
han fikk senere beskjed om at han måtte operere, legene ville inn og kutte av en liten bit av lungen hans for at den skulel feste seg bedre til lungeveggen eller noe i den duren (jeg er ikke faglært så jeg ekke heeelt sikker, dessuten er legene på ullevål noe rotete vil jeg påstå) . Han fasta hele dagen, og lå og drømte om all slags mat stakkar. Skuffelsen var ganske stor da sykepleieren kom inn og sa han måtte vente til neste dag med operasjon, men i alle fall kunne han spise!
Jeg busset selvfølgelig nesten med en gang bort til mcdonalds på major.
Det var en ganske fornøyd pasient som fikk chicken premiere og løkringer den kvelden. Tror han koste seg, og det var vel fortjent så sulten som han var! :) 
Jeg dro hjem utover kvelden og hans mor,  samt lillesøster skulle tilbringe natten i leiligheten vår sammen med meg. Det ble en hyggelig men tidlig kveld. Jeg fikk jo i alle fall ikke sove noe særlig, lå egentlig bare å tenkte på hvordan det gikk med ham. 
Morgenen etter fikk jeg stått opp og laget frokost til "familien", De reiste mot byen, og jeg ble sittende så og si PÅ telefonen hele formiddagen til ullevål, for å høre hvordan det gikk med min kjære.
Klokka ett var jeg på plass på sykehuset utenfor rommet han skulle inn på og ventet på at de skulle komme trillende med han ut av post-operativ avd. 
Etter en time hørte jeg de kom rundt hjørnet, han skravlet i vei med portøren og takket de i annenhver setning, og virket veldig fornøyd. Da jeg så han skal jeg nok inrømme at tårene ikke satt så langt inne, og når jeg hørte han sa til portøren at "nå begynner sikkert dama mi å grine" klarte jeg ikke helt å holde de tilbake. Det ble ganske følelsesladet, selv om alt gikk bra! 
Jeg sendte moren hans inn først i og med at hun skulle hjemover etterhvert. Og jeg kunne høre han spurte etter meg inne på rommet. 
Ganske fjern av medisiner og blid som en sol, var han veldig glad for å se meg. Jeg ble sittende ganske lenge også denne kvelden. Han ble liggende i mange dager, og jeg har savnet han utrolig masse. Jeg er nå veldig veldig glad for å ha han hjemme igjen, selv om jeg fortsatt er litt hønemor og litt småbekymra for han. 

Jeg tenkte for en stund tilbake at jeg for alvor skal prøve å tenke positivt, og nå er jeg i alle fall bestemt på å gjøre det. 
Man skal være utrolig takknemlig for det man har, og menneskene man har rundt seg, man skal absolutt ikke ta noen ting for gitt, for man vet aldri når det plutselig kan skje noe! 

Idag er jeg jeg veldig glad og positiv for at jeg har min kjære hjemme igjen der hvor han skal være, sola skinner, og sommern er på vei med små skritt.
Jeg har en jobb jeg trives med, selv om jeg kanskje kunne tenke meg å være hjemme nå fremfor å være på nattevakt.
Jeg har gode venner, og en veldig flott familie, som stiller opp både for meg og min bedre halvdel, sånne ting er uvurderlig. 
Og så er jeg jo glad for de små tingene, som at  jeg har sjokomelk her i kjøleskapet på jobben og snart skal sette meg ned å nyte den og se litt på tv :D 

Dessuten skal jeg se Thomas Dybdahl i morgen sammen med en av mine aller beste venner som bare om noen få uker blir mamma, og jeg blir tante <3

Life is great!!! 




 

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her... Hver gang jeg setter opp en blogg, enten på nytt eller starter en helt ny tenker jeg at jeg skal skrive så inmari masse.  Det blir jo selvfølgelig aldri noe av...
Temaer til bloggen dukker som regel opp når jeg sitter på bussen eller på et annet sted der ikke dataen er tilgjengelig, så tenker jeg at det kan jeg skrive når jeg kommer hjem.
Ordene flyter liksom så fint oppi hodet mitt. "DET hadde blitt et bra blogginnlegg!", tenker jeg og så blir det med tanken.
Planen nå er å kjøpe en notisbok og en god penn og skrive ned tankene når de dukker opp. Det er jo i grunn litt synd og la de gode tankene gå tapt fordi hukommelsen ikke rekker til jeg kommer hjem...

Jeg liker i grunn veldig godt å skrive blogg, så jeg får ta meg selv i nakkeskinnet og sette i gang.

Tjohoo, kjente jeg blei gla med en gang! Ut å kjøpe notisbok :)

Det sies at døden er en ond fiende....

Er den det?

Kan ikke døden være ens beste venn?

Folk som lider av uhelbrederlige sykdommer med så store smerter at det hele er uutholdelig, ser de på døden som en fiende? Jeg velger å tippe nei....
Kanskje i startfasen... Jeg er jo ikke rammet av noen type sykdom selv, men jeg velger å se det slik...
Jeg tror at man på en måte omfavner døden som en venn når man skjønner at ingenting i verden lenger kan stoppe det som er i ferd med å skje, når man er så dopet ned på smertestillende og lindrende medisiner at man ikke fungerer som menneske lenger DA tror jeg ikke døden er noen fiende lenger...

Det finnes også mennesker som har hele livet foran seg, men som rett og slett ikke kan se enden på ting, som heller vil gjøre kort prosess og avslutte livet på egenhånd.
Er døden deres fiende? Neppe, heller en venn, en god venn og ta i hånden og flykte avgårde med til ett annet sted, ett sted hvor de kan slippe unna det vonde....

Da jeg opplevde å miste min bror helt uventet en mørk kveld i april for ti og et halvt år siden var døden min aller største fiende.
Døden tok broren min ifra meg, og enda verre han lot den.....
Han lot døden ta ham, han valgte selv og ta døden i hånden og reise avgårde til ukjent sted!
Døden var hans beste venn der oppe på loftet den kvelden, han og døden hadde en plan sammen som ingen ante noenting om...
Broren min forlot livet for å være sammen med døden,  uten så mye som et forvarsel eller et farvel.
Den dagen anså jeg døden som min største fiende, og siden har jeg vært redd døden...Aldri noen gang i mitt 24 år lange liv har jeg opplevd noe som kan måle seg med den smerten jeg følte den kvelden...

Jeg ønsker at døden kunne tenkt seg litt om den kvelden, om ikke min bror var rasjonell nok så kunne nå i alle fall døden tenkt som så at dette er altfor tidlig?
Døden skulle ha overtalt min bror til ikke å sparke vekk krakken! Istedet tok døden hånden hans i det krakken forsvant under føttene hans....
For dette vil jeg alltid komme til å hate døden.

På den annen side så var det til syvende og sist min brors valg, det vet til og med jeg etter å ha fått det kjørt inn i hodet ørten tusen ganger. Ingen kunne gjort noe annerledes.

I alle tilfelle har jeg kommet frem til at jeg tror døden kan være en venn, i min brors tilfelle kanskje ikke den beste, men også det kommer an på øyet som ser. Det er klart jeg ser det på min måte, og han så det på en helt annen....

 

 

 

Når jeg satte opp denne bloggen hadde jeg tenkt meg at nå skal jeg jammen meg begynne å blogge igjen!
Jeg skrev dermed ett innlegg og så var det stopp i noen dager.

Jeg hadde en annen blogg en gang i tiden, den eksisterer vel enda, men jeg føler at alle vet om den så jeg er ikke like
anonym lenger som jeg kanskje ønsker å være. 
(så den dagen jeg begynner å dele denne bloggen på facebook fordi jeg synes jeg skrev et inmari bra innlegg, please shoot me!!)

Anywho... Jeg var i grunn rimelig fornøyd med den andre bloggen min, skrev om ting som engasjerte meg i øyeblikket, skildret hverdagslivet og hendelsene, men nå finner jeg liksom ingen verdens ting å skrive om..
Jeg tenker litt sånn... Har jeg ikke noe engasjement lenger? Skjer det virkelig ingenting i livet mitt?? ingenting som jeg kan skrive om? I know I know.... Sit back, det dukker opp noe, det gjør det alltid :)

Jeg er så lykkelig om dagen, Har flyttet sammen med verdens beste kjæreste som jeg elsker mer enn noe annet, og har en jobb jeg stort sett trives med, har verdens beste venner, is it all too much?
Er nesten så jeg lurer på om det var lønnsomt å være singel, tankefull og småsinna til tider slik som før, da hadde jeg i alle fall noe å skrive om.

Nei det er som stemmen i field of dreams sier "if you build it he will come" (i mitt tilfelle er "he" bloggen)

Nå tenker du sikkert sånn "åh that made absolutley NO sense at all!! Og ro ned på the julekalender engelsk norsk incorporated language" 

No can do :D

Jeg skriver litt sånn det som faller meg inn i øyeblikket, idag er det bare vas, norsk, engelsk, ufornuft, en gryterett med tanker som ikke kommer til tastaturet etc etc....


Det er nemlig ikke så viktig for meg om andre er kjempeopptatt av, eller over gjennomsnittet interessert i det jeg skriver så lenge jeg er fornøyd!
Bloggen blir jo som en slags ventil for meg. Og synes folk det er noe i det jeg skriver så er jo det bare en bonus tenker nå jeg...
Nytt prosjekt! Finne igjen kreativiteten min! Den er her et eller annet sted....